Trangsynt norsk sjøfartspolitikk har ført til den situasjonen vi har i dag.
Alle vet hva Norge levde av før oljen ble funnet, det samme skal vi leve av når det er slutt på oljen. Da handelsflåten var på sitt største, sysselsatte den ca. 150 000 mennesker. Den fraktet varer av alle slag fra og til over hele verden. Det skal den fortsette med etter at den siste olje er hentet ut av kontinentalsokkelens skattkiste.
Uansett gode ønsker og støttende politikk, vil handelsflåten aldri komme opp i samme sysselsetting som før, men det kan gjøres mye for at den situasjonen vi har i dag forbedres.
Det er et paradoks at verdens femte største merkantile flåte er norskeid, og at nordmenn bare sysselsetter brøkdeler av arbeidsplassene om bord, resten er besatt av utenlandske sjøfolk. Dette er kortsiktig og ødeleggende politikk av landets ledere.
Alle vet at oljen før eller senere kommer til å ta slutt og da må vi ha andre ben å stå på.
Om vi ikke begynner å tenke langsiktig nå, har vi ingen mulighet senere. Vi har fremdeles en del meget dyktige sjøfolk igjen, disse må vi trekke veksler på. Den kompetansen de besitter må ikke mistes, yngre sjøfolk må få overført denne kunnskapen. En ting er sikkert; varetransport vil foregå så lenge det finnes folk som vil handle.
Det er i dag vi må begynne å tilrettelegge fremtiden, betingelser som staten i dag mener er for dyre, vil garantert vise seg å ha vært billig om noen år, om det viser seg at alle norske sjøfolk har blitt sendt i land for godt.
Skulle det vise seg nødvendig, vil det sikkert svare seg for A/S Norge å støtte næringen med subsidier. Vi kan ikke forstå annet en at ledig arbeidskraft blir dyrere en subsidierte stillinger til sjøs. Arbeidsplasser som blir skattepliktige, og i tillegg vil seile inn utenlandsk kapital for å betale det dét koster.
I dag er vi på femteplass i verden hva størrelsen av den norskeide flåten angår, vi har vært på tredje plass. Om vi trekker i samme retning og samarbeider med næringen og politikerne, kan vi sikkert klare å øke den norske andelen av fraktbefordringen både hjemme og ute, forutsetningen er at vi som sjøfolk er i stand til å tenke helhetlig og uttale oss som enige sjøfolk.
Vi vil aldri klare komme i en slik situasjon at vi ikke trenger utlendinger i handelsflåten, derfor må vi heller ikke sage av den grenen, men de utlendingene vi må ha, skal behandles med respekt og på samme vilkår som norske sjøfolk.
Slik Norge har opptrådt de siste tiårene, når det gjelder press på andre land, som undertrykker sine egne borgere, må de fortsette med. Norge kan ikke hevde at andre skal oppføre seg anstendig samtidig med at de tillater at utlendinger på norskeide båter blir behandlet som annenrangs borgere. Det blir de i dag.
Norske arbeidsplasser til sjøs kan sikres og det kan bli flere om vi blir enige, det er mye opp til oss selv. Enighet er et annet ord for samarbeid og styrke.
Fremtiden er ikke så svart som det kan se ut som.
I det siste har vi vært vitner til den ene utflaggingen etter det andre, men heldigvis er det også lyspunkter. Bergens Tidene skriver 31.01.11 om at det er stor mangel på Norske ungdommer som vil til sjøs.
Leder av opplæringskontoret for Vest Agder, Rogaland og Hordaland Øyvind Bårdsen sier til avisen; at rederiene på Sør-Vestlandet øker tallet på lærlinger med 25. fra høsten har rederiene meldt inn ca 200 nye læreplasser. Samtidig tar også forsvaret inn ca 60 lærlinger.
Til høsten vil det totalt være behov for ca 250 læreplasser, sier Bårdsen
Dette er en positiv utvikling, vi får bare håpe at den fortsetter.
Dette viser med all tydelighet at behovet for norske maritime tjenester er til stedet, og at vår kompetanse som sjøfolk er god og etterspurt.
LRV