Informasjon om Fellesforbundet for Sjøfolk – FFFS

Etablert: som Seilende Oljearbeideres Forening (SOF) 21.10.2000 etter initiativ fra blant andre dagens leder. Skiftet navn til Felleforbundet for Sjøfolk i 2004.

I forhold til 1. kvartal 2007 har vi nå mer enn dobbelt så mange innmeldinger 1. kvartal 2008.

Adresse: Eidsvågbakken 1, 5105 Eidsvåg.
Leder: Leif R. Vervik, 9089 7073, E-mail: leif@fffs.no
Nestleder: Harald J. Prytz, 4165 6292, E-mail: harald@fffs.no

Fellesforbundet for Sjøfolk prioriterer og arbeider for:

• Hjelp til enkelt personer/medlemmer.
  Siden starten har Fellesforbundet For Sjøfolk bidratt til å løse ca 300 saker. Primært er dette saker der medlemmer har hatt problemer. Vi har til enhver tid 20- 30 saker til behandling. Beklageligvis må mange av sakene innom advokat før de får sin løsning. Det tar tid og krever mye penger, men så langt har vi bare to uløste saker. Den ene har vi anket til lagmannsretten i Oslo, den andre kommer opp i Trondheim tingrett senere. Vi skal vinne de også.
• Sikkerheten i Nordsjøen, områdeberedskap.
  Dagens løsning med områdeberedskap er en meget dårlig løsning på beredskapen i Nordsjøen. Områdeberedskap betyr at det kun ligger et fartøy på hvert oljefelt. Det skal betjene alle plattformer/rigger i området. Fartøyet skal ikke ligge lenger unna enn at det skal nå det fjerneste punktet på feltet innen 45 minutter. Alle som har vært i Nordsjøen en vinterdag vet at dette er alt for lang tid. Samtidig vet vi at helikoptre ikke representerer en sikkerhet som forventet. De har for mange svakheter først og fremst pga væravhengighet. I det siste har det vist seg at heller ikke livbåtene er i den stand de skal være. Vi mener at det må være en minimums beredskap på et fartøy ved hver installasjon.
• Arbeidsmiljøloven må innføres også til sjøs.
  Slik loven praktiseres i dag, er den til for redere. Med loven i hånd kan rederne si opp sine mannskaper ved fylte 62 år. Dette kan ikke gjøres på land. Videre praktiserer de andre forbundene med hjelp av sjømannsloven tvangstrekk av ”tariffavgift” for seilende i NIS registret. Seilende i NOR registret blir også automatisk trukket for kontingent, selv om de ikke er medlemmer. I NOR registeret kan man reservere seg skriftlig.

  Som en konsekvens av det ovenstående, arbeider FFFS for større demokrati og frihet hva angår fagforbundstilhørighet. Ikke alle ønsker å være tilsluttet en organisasjon. De som ikke vil skal kunne slippe.

• Betalingen avspeiler arbeidstiden/årsverket.
  Slik situasjonen er i dag arbeider en sjømann 2184 timer i snitt for de med 12 timers dag. Man har ingen ferie. Når man er hjemme avspaserer en bare opptjent fritid. Om man regner lønn omgjort i timebetaling, kommer man langt under minstelønn for utlendinger som på land er kr 120.pr time. En matros med alle tillegg har under 100 kr. pr. time.
• Sjømannspensjonen er alt for lav.
  Etter FFFS sitt syn skal pensjonen avspeile noe av det slitet og savnet vedkommende har hatt for å oppnå 360 mnd som skal til for å få full pensjon. Dessuten mener vi at seilingstid utover 360 mnd må gi tilleggspensjon.
• Vikarpraksis innen fergetrafikken.
  I dag driver mange fergeselskap med en utilbørlig bruk av vikarer. Dette skaper stor usikkert for de det angår. Vi kjenner til mannskaper som har vært vikarer i mer enn 12 år. I mange tilfeller har vikaren vært vikar for en vikar. Dette må det bli en slutt på. Det må bli orden på arbeidsforholdene. Vi arbeider for at om en har vært ansatt i mer en seks mnd, skal man bli fast ansatt
• Dispensasjoner fra lovverket.
  Om man tar en tur på brua på et skip i dag vil man se at alle skottene(veggene) er behengt av dispensasjonssertifikater. Det er dispensert fra alle mulige bestemmelser. I de fleste tilfeller gjøres dette for å spare penger. Hva skal vi med en sjøfartslov når en hele tiden kan omgå den?
• Utdanning/rekruttering.
  For at vi Norge skal være i stand til å ta vare på sjøfartskompetansen, må myndighetene i mye større grad enn de gjør i dag, legge forholdene til rette for at ungdom vil satse på en fremtid til sjøs. Dette kan gjøres ved at eksisterende skoler/institusjoner får bedre rammevilkår.
• Rammebetingelser for sjøfarten.
  I årtier har sjøfarten vært et salderingsobjekt i alle finansdebatter. Dette må det bli slutt på. Nå må næringen få forhold som tåler sammenligning med de beste internasjonalt. Dette har staten Norge råd til.
• Samle alle seilende i et forbund.
  For at seilende selv skal kunne påvirke politikerne må vi samles i et forbund.
• Forhandlingsrett.
  Sist men ikke minst må vi arbeide for at FFFS skal få forhandlingsrett. I følge uskrevet Norsk lov har alle fagforbund rett til å forhandle på sine medlemmers vegne. Vi har så langt blitt nektet av de ulike rederiforbund. Dette kan vi ikke finne oss i lenger, og det er derfor en meget viktig sak for oss.

Bakgrunnen for opprettelsen av Fellesforbundet av Sjøfolk

Har vi behov for et nytt sjømannsforbund?

Det Norske Maskinistforbund (DNMF), Norges Sjøoffisersforbund (DNOF) og Norsk Sjømannsforbund (NSF) vil selvsagt si at vi ikke har det, men veldig mange seilende ser det annerledes.

Gjennom hele 1990-tallet arbeidet undertegnende, som er en av initiativtakerne til FFFS, offshore i beredskapstjenesten. Jeg mente at ikke alt var som det skulle med hensyn til det beredskapsarbeidet vi var satt til å utføre.

Vår jobb var å ligge standby ved forskjellige plattformer/rigger dersom en ulykke skulle inntreffe. De fartøyene vi arbeidet på er fantastiske sjøbåter, noe alderen alene burde være en god indikasjon på. Men de fleste fartøyene var imidlertid ikke bemannet eller utrustet til de oppgavene fartøyene var ment å dekke. I de fleste tilfeller var bemanning om bord for liten. Loven satte minimumsbemanningen til seks mann på norsk sokkel. På britisk sokkel var det samme minimumskravet 11 mann. I tilegg var de norske standby fartøyene dårlig utrustet, spesielt med hensyn til motorkraft. Skulle katastrofen inntreffe og vi skulle hjelpe til, ville vi i mange og trolig de fleste situasjonene ikke være i stand til å gjøre den jobben som var forventet. I dag er det innført områdeberedskap, som i våre øyne er en like dårlig, om ikke enda verre beredskap. Men den er billigere.

Samtidig var det på 1990-tallet stor misnøye med avlønningen innen offshore. I september 1996 tok jeg derfor avlønningsspørsmålet opp på et seminar i NSF regi. Da NSF sentralt ble konfrontert med om ville gjøre noe for oss som arbeidet innen oljeindustrien var svaret som forventet, Nei.

Halvt i sinne, halvt i spøk, sa jeg da at jeg ville starte en egen avdeling for oss innen offshore.

På podiet lo de av meg uten å ta meldingen alvorlig. I lang tid hadde jeg også prøvd å få NSF kontoret i Bergen som jeg var tilsluttet, til å se alvoret i det jeg fremførte. Men heller ikke der ble jeg tatt på alvor, hvorpå de ba meg slutte å mase.

På seminaret, ble for øvrig delegatene enige med de andre avdelingene langs kysten, om å kreve 10 prosent lønnsøkning. Når seminaret nærmet seg slutten fikk vi beskjed om at vi ville få tilsendt et referat. Da referatet kom, sto det ikke et ord om lønnskravet. Jeg kontaktet NSF. Men de fra sentralstyret, som hadde ledet seminaret, var umulige å få tak i. Lederen ved Bergenskontoret fikk jeg fatt i. Da jeg spurte om hvorfor lønnskravet ikke var nevnt i rapporten fikk jeg til svar at;

- Dette er bestemt sentralt for mange måneder siden.

Jeg spurte deretter om hvorfor vi var på seminar med 45 delegater en hel helg med overnatting og mat på hotell uten å få svar.

I kjølvannet av alle frustrasjonene skrev jeg en artikkel i BT der jeg påpekte manglene med beredskapstjenesten.

Etter at artikkelen kom på trykk begynte ting å skje. NSF tok kontakt og ville vite hva de kunne gjøre for meg. Jeg svarte som før:

- Gjør noe med beredskapen i Nordsjøen. Gjør noe med lønnskravet der samtlige avdelinger langs kysten stilte krav om en økning på 10 %.

En tid senere ankom jeg fartøyet jeg jobbet. Til min store overraskelse fant jeg et brev til meg fra NSF i lugaren. Innholdet var sjokkerende. Sammen med min kone var jeg invitert på et helgeopphold på hotellet til TV-kokk Arne Brimi, alt betalt. Så vidt jeg kunne se var det ingenting som skulle skje i NSF regi. Jeg hadde bare blitt bedt om å holde kjeft i lengre tid. Nå var jeg med ett så viktig at jeg fikk en betalt frihelg på hotell av NSF. Brevet har jeg dessverre ikke. I sinne kastet jeg det ut ventilen (koøyet) og rett til havs.

Jeg hadde vært medlem i NSF i mange år og tok etter dette et oppgjør med NSF. Det var organisasjon med mange, veldig mange, brutte løfter som prøver å kjøpe seg taushet. Det var en organisasjon som fremstår som et pampevelde der de i ledelsen er mer opptatt av seg selv og ikke av medlemmene som betaler kontingent og medlemskap.

Brevet om en frihelg hos Brimi var DRÅPEN som fikk begeret til å flyte over. Jeg ba kapteinen om å få lov til å organisere et mannskapsmøte samme kveld. Svaret var selvsagt ja. Mannskapet om bord oppfordret meg umiddelbart til å starte et alternativt forbund.

Jeg kontaktet overstyrmann/kaptein Harald Prytz som jeg kjente fra tidligere og et par andre om saken. De var også frustrert over NSF, DNOF og pampeveldet. Vi sende ut brev til noen skip i offshoreflåten. Resultatet var overveldende. Nærmere 500 ba oss sette i gang omgående. Oppildnet av den positive responsen satte vi i gang med forberedelser og planlegging av et eget forbund. To år senere etter mye tid og penger fra egen lomme så Seilende Oljearbeideres Forening (SOF) dagens lys. Nå skulle de seilende i offshore få et forbund som tok vare på deres interesser.

Etter fire år som SOF byttet vi navn til Fellesforbundet For Sjøfolk (FFFS). Vi hadde fått veldig mange henvendelser fra andre fartsområder enn offshore der misnøyen med NSF og de andre forbundene var stor. De vi møtte ønsket et forbund som kunne ta de seilende på alvor. Vi åpnet derfor opp for å inkludere alle seilende og skiftet navn.

Behovet var der for et alternativt forbund har vist seg stor i ettertid. Medlemmene kommer i stadig økende tempo. Det samme gjør sakene vi må hjelpe med.

Våre advokater har fått gode dager i Bergen. Frem til nå har vi løst nær 300 saker og nye saker strømmer inn hele tiden. En av de mest prinsipielle er tvangen av kontingent/tariffavgift i NIS registret. En sak vi tapte i Oslo tingrett i april 2007. Saken er anket til lagmannsretten. Det er flere dommer fra den Europeiske Menneskerettsdomstol som viser at denne praksisen er ulovlig og at vi har rett.

Landsmøtet i forbundet har vist Harald og meg tillit, og valgt oss til å lede forbundet videre. Det er vi veldig glade for. Vi tar våre medlemmer på alvor.

FFFS er et forbund for alle seilende, fra skipper til lærling. Sammen skal vi få politikere til å forstå verdien av å ha en sterk norsk handelsflåte.

Leif R. Vervik
Formann FFFS

Saker FFFS har løst eller arbeider med.

FFFS ble opprettet 21.10.2000. Det ble lagt merke til i offshore. Det tok ikke lang tid før vi ble kontaktet av sjøfolk med problemer.

Den første saken vi fikk, var ikke uventet. Det var fritidsregnskap det gjaldt. En styrmann som mente han hadde mye penger til gode kontaktet oss. For oss som hadde startet forbundet, var det en ny hverdag. Nå satt vi faktisk med et ansvar vi måtte ta på alvor. Vi satte oss ned, gikk gjennom og satte opp regnskapet slik vi mente det burde være. Deretter forfattet vi et brev og sendte det til rederiet det angikk. Etter noen dager fikk vi svar fra regnskapsansvarlig. Han takket oss for at vi hadde gjort ham oppmerksom på manglene i hans eget regnskap. Dette ga oss selvfølgelig mer selvtillit og ansporet til videre arbeid. Vår første sak var vellykket!

Vi slapp å tvinne tommeltotter lenge. Sakene bare strømmet på, mer fritidsregnskap, kostpenger, reiseregninger, mobbing på arbeidsplassen, overtid, hviletid, seilingsperioder og mye, mye mer.

På denne tiden seilte både Harald Prytz og jeg. Det ble det mange og lange dager på oss når vi var hjemme. Heldigvis forsto de fleste at sakene ofte tok tid å få løst. Noen gjorde det ikke, og meldte seg ut igjen.

Etter et halvt år ”bedret” det seg for foreningen. Jeg ble trafikkskadet og ble nektet å reise ut igjen. Det gjorde at det ble mer kontinuitet i arbeidet. Nå ble vi tilgjengelig per telefon og faks hele tiden. Dette til tross, etter en tid ble sakene hengende etter. Det ble rett og slett for mange saker. I tillegg skulle medlemsbladet Dråpen lages. Selv om jeg arbeidet både natt og dag, når smertene ikke var for sterke, og Harald arbeidet alle friturene sine kom vi bakpå. Vi løste det til slutt ved at Harald sluttet på sjøen og ble fast ansatt.

I dag er Harald den eneste ansatte. Jeg fortsetter som før, og arbeider når jeg kan.

Til nå har vi hatt rundt 300 saker til behandling. Tilnærmet 100% er løst på vegne av medlemmene. De to sakene vi fremdeles ikke har løst vil bli ført for domstolene.

Den ene gjelder kontantavregnete kostpenger. Saken kommer opp i Trondheim tingrett senere. Den andre saken gjelder tvangstrekket i NIS området som vi er meget sterkt i mot, da det bryter retten til organisasjonsfrihet. Saken er anket fra FFFS til lagmannsretten i Oslo. Dette er en meget prinsipiell sak, som vi legger meget prestisje i. Denne saken skal vi vinne for demokratiets skyld, om vi så må ta den helt til Strasbourg.

Den saken, som til nå har fått mest medieomtale, er uten tvil, Secora saken. Det gjelder opprenskingen i Oslofjorden. Det hele begynte med at vi ble kontaktet av noen av våre medlemmer, som hadde rotete arbeidsforhold. Det er slik FFFS ser det, de er frastjålet hyre i forbindelse med sommeravviklingen. Da rederiet ikke ville ordne opp, og ikke en gang ville erkjenne at maritimt ansatte er for sjøfolk å regne, kontaktet vi media om det vi visste. Det tok mer eller mindre fyr da vi varslet myndigheter og media. Saken er ikke avsluttet. Vi tar sikkert ikke mye feil når vi spår at hele ledelsen i Secora må gå og at det blir påtale fra politiet.

Vi kunne gitt dere mange eksempler på enkeltsaker vi har løst, men kan ikke. Da kan de det gjelder bli gjenkjent, og vi bryter taushetsplikten.

Det er bare å sende inn saker dere trenger hjelp til.

FFFS er til for våre medlemmer – vi tar alle seilende på alvor.