Opprinnelsen

Bakgrunnen for
opprettelsen av
Fellesforbundet
av Sjøfolk

Har vi behov for et nytt sjømannsforbund?

Det Norske Maskinistforbund (DNMF), Norges Sjøoffisersforbund (DNOF) og Norsk Sjømannsforbund (NSF) vil selvsagt si at vi ikke har det, men veldig mange seilende ser det annerledes.

Gjennom hele 1990-tallet arbeidet undertegnende, som er en av initiativtakerne til FFFS, offshore i beredskapstjenesten. Jeg mente at ikke alt var som det skulle med hensyn til det beredskapsarbeidet vi var satt til å utføre.

Vår jobb var å ligge standby ved forskjellige plattformer/rigger dersom en ulykke skulle inntreffe. De fartøyene vi arbeidet på er fantastiske sjøbåter, noe alderen alene burde være en god indikasjon på. Men de fleste fartøyene var imidlertid ikke bemannet eller utrustet til de oppgavene fartøyene var ment å dekke. I de fleste tilfeller var bemanning om bord for liten. Loven satte minimumsbemanningen til seks mann på norsk sokkel. På britisk sokkel var det samme minimumskravet 11 mann. I tilegg var de norske standby fartøyene dårlig utrustet, spesielt med hensyn til motorkraft. Skulle katastrofen inntreffe og vi skulle hjelpe til, ville vi i mange og trolig de fleste situasjonene ikke være i stand til å gjøre den jobben som var forventet. I dag er det innført områdeberedskap, som i våre øyne er en like dårlig, om ikke enda verre beredskap. Men den er billigere.

Samtidig var det på 1990-tallet stor misnøye med avlønningen innen offshore. I september 1996 tok jeg derfor avlønningsspørsmålet opp på et seminar i NSF regi. Da NSF sentralt ble konfrontert med om ville gjøre noe for oss som arbeidet innen oljeindustrien var svaret som forventet, Nei.

Halvt i sinne, halvt i spøk, sa jeg da at jeg ville starte en egen avdeling for oss innen offshore.

På podiet lo de av meg uten å ta meldingen alvorlig. I lang tid hadde jeg også prøvd å få NSF kontoret i Bergen som jeg var tilsluttet, til å se alvoret i det jeg fremførte. Men heller ikke der ble jeg tatt på alvor, hvorpå de ba meg slutte å mase.

På seminaret, ble for øvrig delegatene enige med de andre avdelingene langs kysten, om å kreve 10 prosent lønnsøkning. Når seminaret nærmet seg slutten fikk vi beskjed om at vi ville få tilsendt et referat. Da referatet kom, sto det ikke et ord om lønnskravet. Jeg kontaktet NSF. Men de fra sentralstyret, som hadde ledet seminaret, var umulige å få tak i. Lederen ved Bergenskontoret fikk jeg fatt i. Da jeg spurte om hvorfor lønnskravet ikke var nevnt i rapporten fikk jeg til svar at;
– Dette er bestemt sentralt for mange måneder siden.
Jeg spurte deretter om hvorfor vi var på seminar med 45 delegater en hel helg med overnatting og mat på hotell uten å få svar.
I kjølvannet av alle frustrasjonene skrev jeg en artikkel i BT der jeg påpekte manglene med beredskapstjenesten.
Etter at artikkelen kom på trykk begynte ting å skje. NSF tok kontakt og ville vite hva de kunne gjøre for meg. Jeg svarte som før:
– Gjør noe med beredskapen i Nordsjøen. Gjør noe med lønnskravet der samtlige avdelinger langs kysten stilte krav om en økning på 10 %.
En tid senere ankom jeg fartøyet jeg jobbet. Til min store overraskelse fant jeg et brev til meg fra NSF i lugaren. Innholdet var sjokkerende. Sammen med min kone var jeg invitert på et helgeopphold på hotellet til TV-kokk Arne Brimi, alt betalt. Så vidt jeg kunne se var det ingenting som skulle skje i NSF regi. Jeg hadde bare blitt bedt om å holde kjeft i lengre tid. Nå var jeg med ett så viktig at jeg fikk en betalt frihelg på hotell av NSF. Brevet har jeg dessverre ikke. I sinne kastet jeg det ut ventilen (koøyet) og rett til havs.

Jeg hadde vært medlem i NSF i mange år og tok etter dette et oppgjør med NSF. Det var organisasjon med mange, veldig mange, brutte løfter som prøver å kjøpe seg taushet. Det var en organisasjon som fremstår som et pampevelde der de i ledelsen er mer opptatt av seg selv og ikke av medlemmene som betaler kontingent og medlemskap.
Brevet om en frihelg hos Brimi var DRÅPEN som fikk begeret til å flyte over. Jeg ba kapteinen om å få lov til å organisere et mannskapsmøte samme kveld. Svaret var selvsagt ja. Mannskapet om bord oppfordret meg umiddelbart til å starte et alternativt forbund.

Jeg kontaktet overstyrmann/kaptein Harald Prytz som jeg kjente fra tidligere og et par andre om saken. De var også frustrert over NSF, DNOF og pampeveldet. Vi sende ut brev til noen skip i offshoreflåten. Resultatet var overveldende. Nærmere 500 ba oss sette i gang omgående. Oppildnet av den positive responsen satte vi i gang med forberedelser og planlegging av et eget forbund. To år senere etter mye tid og penger fra egen lomme så Seilende Oljearbeideres Forening (SOF) dagens lys. Nå skulle de seilende i offshore få et forbund som tok vare på deres interesser.

Etter fire år som SOF byttet vi navn til Fellesforbundet For Sjøfolk (FFFS). Vi hadde fått veldig mange henvendelser fra andre fartsområder enn offshore der misnøyen med NSF og de andre forbundene var stor. De vi møtte ønsket et forbund som kunne ta de seilende på alvor. Vi åpnet derfor opp for å inkludere alle seilende og skiftet navn.

Behovet var der for et alternativt forbund har vist seg stor i ettertid. Medlemmene kommer i stadig økende tempo. Det samme gjør sakene vi må hjelpe med.

Våre advokater har fått gode dager i Bergen. Frem til nå har vi løst nær 300 saker og nye saker strømmer inn hele tiden. En av de mest prinsipielle er tvangen av kontingent/tariffavgift i NIS registret. En sak vi tapte i Oslo tingrett i april 2007. Saken er anket til lagmannsretten. Det er flere dommer fra den Europeiske Menneskerettsdomstol som viser at denne praksisen er ulovlig og at vi har rett.
Landsmøtet i forbundet har vist Harald og meg tillit, og valgt oss til å lede forbundet videre. Det er vi veldig glade for. Vi tar våre medlemmer på alvor.
FFFS er et forbund for alle seilende, fra skipper til lærling. Sammen skal vi få politikere til å forstå verdien av å ha en sterk norsk handelsflåte.

Leif R. Vervik
Formann FFFS