Gulating lagmannsrett – dom. Kontraktsforhold. Lov om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer.

2011-05-06. LG-2010-192171. Gulating lagmannsrett – dom.
Kilde: Rettsavgjørelser/02Lagmannsrettene
Gyldendal Rettsdata www.rettsdata.no Skrevet ut 31.05.2011 2011-05-06. LG-2010-192171. Gulating lagmannsrett – dom.
2011-05-09
Stikkord: Kontraktsforhold. Lov om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer. (Avtaleloven – avtl.).
Sammendrag: Arbeidsforhold: Arbeidstaker sa opp etter å ha vært foreholdt et resultat av urinprøvetest som kunne tyde på alkoholpåvirkning. Han fikk medhold i at han ikke var bundet av oppsigelsen, jf avtaleloven § 36.
Avsagt: 06.05.2011
Saksnr.: 10-192171ASD-GULA/AVD2
[Saksgang: TBBYR-2010-022194, LG-2010-192171.]
Dommer: Lagdommer: Arne Fanebust. Kst. lagdommer: Erling Johannes Husabø. Lagdommer: Haakon Meyer.
I Anke
Ankende part: A AS (Advokat Kate Torunn Hidle)
Ankemotpart: B (Advokat Per Magnus Falnes)
II Avledet anke
Ankemotpart: B (Advokat Per Magnus Falnes)
Ankende part: A AS (Advokat Kate Torunn Hidle)

Innledning
Saken gjelder spørsmål om gyldighet av oppsigelse fra arbeidstakers side.
B ble ansatt i nåværende A AS i 1987, og fra 1. mai 2000 har han vært ansatt som matros og billettør i rederiet. Han ble kontaktet av arbeidsgiver over telefon på sin fridag 3. august 2009 med spørsmål om han kunne påta seg ekstraarbeid på MS X den påfølgende dag, og dette sa ha seg villig til. Han møtte på jobb rundt kl 0800, en og en halv times tid før han påbegynte vakten. Da han kom om bord, ble han orientert om at det ville bli foretatt rutinemessig rusmiddeltest av ham og det øvrige mannskap samme dag.
B avga blåseprøve og urinprøve kl 1300 den 4. august. Blåseprøven var negativ.
Tre uker senere, 26. august 2009, ringte mannskapsleder C til B og ba ham møte på rederikontoret neste dag pga “forhold vedrørende drugtesten”. På møtet deltok, foruten C og B, regionsjef D, og B ble gjort kjent med at han hadde testet positivt på urinprøven mht alkohol. Han ble forevist analyseresultatet, som viste 0.35 mg/100 ml alkohol i urinen. B ble gitt valget mellom å si opp selv eller bli gitt avskjed, og han valgte å si opp sin stilling med øyeblikkelig virkning. Han har senere saksøkt rederiet for Bergen tingrett med krav om dom for at oppsigelsen er ugyldig som viljeserklæring. Tingretten avsa dom 29. september 2010 med slik slutning:
1.   Bs oppsigelse av 27.08.2009 er ugyldig. B gjeninnsettes i stillingen hos A AS .
2.   Innen 2 – to – uker fra forkynnelse av denne dom tilpliktes A AS å betale erstatning for tapt arbeidsinntekt med kr. 450.000,- kronerfirehundreogfemtitusen-.
3.   A AS plikter å erstatte B tapt arbeidsinntekt pr. måned med kr. 45.000,- kronerførtifemtusen fra og med 1. oktober 2010 til gjeninnsettelse.
4.   Oppreisningserstatning tilkjennes ikke.
5.   Innen 2 – to – uker fra forkynnelse av denne dom tilplikte A AS å betale i sakskostnader til B kr. 87.945,–kroneråttisjutusennihundreogførtifem.
Om saksforholdet ellers, og hva partene anførte for tingretten, vises til tingrettens dom.
Rederiet har anket dommen, idet det anføres at tingretten har vurdert bevisene feil og at det også foreligger feil ved tingrettens lovanvendelse. B har levert tilsvar og avledet anke, idet det anføres at han også skulle vært tilkjent oppreisningserstatning. Ankeforhandling er holdt i Bergen tinghus 28. april 2011. Her møtte B, og for rederiet møtte sikkerhetsdirektør E. I tillegg møtte Leif Vervik fra Fellesforbundet for Sjøfolk, som har erklært partshjelp slik forbundet gjorde også for tingretten. E og B ga forklaring og det ble avhørt fem vitner. To av disse, begge sakkyndige vitner, var nye for lagmannsretten. Dokumentasjon under ankeforhandlingen ble foretatt slik rettsboken viser.
Partenes påstander, og påstandsgrunnlagene i hovedtrekk
A AS har for lagmannsretten lagt ned slik påstand:
I hovedanken:
1.   Oppsigelsen datert 27.08.09 er en gyldig viljeserklæring.
2.   A AS frifinnes i kravene om erstatning.
3.   A AS tilkjennes sakens omkostninger.
I den avledede anke:
1.   Avledet anke forkastes.
2.   A AS tilkjennes sakens omkostninger.
Slik denne side ser det, må det legges til grunn at når B har sagt opp selv, er han bundet av dette, siden det ikke er tvilsomt at rederiet ellers ville sagt ham opp eller gitt ham avskjed. Det vises til Fougner og Holo: Arbeidsmiljøloven s. 766, og slik rederiet ser det, er det heller ikke tvilsomt at det interne regelverk hjemlet avskjed i et tilfelle som dette. Det er tale om et strengt regime, men slik må det være, hensett til den sikkerhetsrisiko det ville innebære om noen av mannskapet skulle være alkoholpåvirket i tjenesten. Reglene ble innført i 2001, og alle som arbeider i rederiet er klar over at det praktiseres nulltoleranse i forhold til rusmidler. Videre er alle klar over at rederiet ikke aksepterer positive måleresultater, hva enten disse fremkommer gjennom utåndingsprøver eller på annen måte.
Alle medarbeidere er også kjent med konsekvensene dersom regelverket blir overtrådt.
Det minnes ellers om at grunnvilkåret for avskjed etter sjømannsloven § 15 punkt 1 c er at det foreligger “grov” tjenesteforsømmelse. Dette vilkåret kan foreligge også der det er tale om enkeltstående overtredelser slik tilfellet er her. Det vises for så vidt til Rt-1992-1573, jf også utrykt dom av Stavanger tingrett 21. mars 2011, som gjaldt et saksforhold som er parallelt med nærværende sak. Når det gjelder “omregning” av måleresultater, vises det til dansk Kendelse i Faglig Voldgift 23. februar 2000, og for øvrig vises til dansk Højesterets dom av 4. juni 2003. Disse avgjørelsene må ha direkte overføringsverdi til norske forhold.
De testmetoder som ble benyttet i dette tilfellet, har vært brukt også i Norge, og er basert på avtaler med den enkelte medarbeider, i form av et generelt samtykke og et samtykke som gis i forbindelse med den enkelte kontroll. Alle de krav som stilles i forbindelse med denne type kontroller er oppfylt, og når det ble funnet spor av alkohol i Bs urin, var dette i strid med rederiets regelverk. De opplysninger B ga om sitt alkoholinntak, var ikke i samsvar med de resultater som fremkom av målingene, idet disse tilsa enten at det var tale om et stort alkoholinntak den foregående dagen eller alkoholinntak over lengre tid.
Når B sa opp og må anses bundet av sin oppsigelse, er dette ikke urimelig. Her må det således ha vekt at han har erkjent at han har et alkoholproblem, og at han har fått hjelp av rederiet to ganger tidligere for å løse dette. Det har rett nok vært tale om alkoholbruk på fritiden, men i alle fall i ett av tilfellene har det vært på det rene at forholdet kunne få betydning også i tjenesten. Det bestrides ellers at bedriftens regelverk er så strengt at det er i strid med preseptorisk lov (sjømannsloven) og vises i denne forbindelse til Rt-1992-1573.
Rederiet fremholder ellers at sjømannsloven ikke stiller krav om at forholdene skal drøftes med arbeidstaker før det eventuelt reageres med avskjed. Videre fremholdes det at det møte som resulterte i at B sa opp, foregikk i en fordragelig tone og at B fikk anledning til å konsultere sin organisasjon før han meddelte sin oppsigelse. Da han gjorde dette, hadde han analyseresultatet tilgjengelig, og han ville fått betenkningstid dersom han hadde bedt om dette. Det er i det hele, slik rederiet ser det, intet som skulle tilsi at oppsigelsen kan kjennes ugyldig, og det legges ned påstand i hovedanken i samsvar med dette.
Når det gjelder den avledede anke, med krav om oppreisning, vises det til at det ikke er hjemmel for å tilkjenne slik erstatning etter skadeserstatningsloven § 3 – 5. Denne krever grov uaktsomhet, og dette foreligger ikke her. Den avledede anke må etter dette forkastes.
B har for lagmannretten lagt ned slik påstand:
I hovedanken:
1.   Anken forkastes.
2.   B og Fellesforbundet for Sjøfolk tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten.
I avledet anke:
1.   Som tillegg til tingrettens domsslutning dømmes A AS til å betale til B oppreisningserstatning etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 100 000.
2.   B og Fellesforbundet for Sjøfolk tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten.
Fra denne side anføres det at Bs oppsigelse er ugyldig etter avtaleloven §§ 33, 36 og 39. Bestemmelsene henger nær sammen og må ses i sammenheng med bestemmelsene i sjømannsloven om oppsigelse og avskjed og de tilsvarende regler i arbeidsmiljøloven. Bruk av rusmiddeltester i arbeidsforhold reiser spesielle problemstillinger og må strengt reguleres, men B har for sitt vedkommende ingen problemer med de prinsipielle sider av regelverket her. Han har heller ingen problemer med å akseptere at selskapet praktiserer en nulltoleranse i forhold til alkohol og andre rusmidler. Han har forholdt seg adekvat til det varsel han fikk om test den aktuelle dag, men når det gjelder interne instruksregler om konsekvensene av at en test er positiv, må det kunne kreves at dette er klart regulert og at reguleringen fremstår som rimelig og enkel å innrette seg etter. Dette er ikke tilfellet her.
Konkret vises det til at B sa opp i et møte der alle de tilstedeværende baserte seg på at han kunne ha fått avskjed. Dette er en alvorlig reaksjon, særlig fordi han hadde lang tids tjeneste i rederiet, jf sjømannsloven § 15 punkt 1 d og Rt-1992-1573. B baserte seg på rederiets vurderinger, men det har vist seg at omregningen fra det aktuelle måleresultat til alkoholpromille ikke er entydig. Rederiets instruksverk om “nulltoleranse” er heller ikke klart, og B var ikke i tjeneste da han drakk alkohol og før han gikk på vakt. Instruksverket praktiseres også tilfeldig, og kan ikke sette sjømannslovens regler til side.
B fremholder ellers at den målemetode som er benyttet, ikke har vært brukt i Norge for å måle alkoholpåvirkning, og at den er brukt i andre land, ikke er avgjørende. Slik denne side ser det har rederiet gitt ham et ultimatum basert på et sviktende bevisgrunnlag. Det må være uten betydning at han har fulgt et råd fra sin organisasjon når også dette er basert på den misforståelse rederiet har skapt omkring tolking av måleresultatet. Det minnes særskilt om at dersom det skal kunne bygges på arbeidstakers egen oppsigelse i et tilfelle som dette, må den beslutning arbeidstaker har tatt, være basert på tilfredsstillende forhåndsinformasjon. Beslutningen må heller ikke være resultat av en overrumpling fra arbeidsgivers side, som her, der B møtte alene på rederiets kontor og måtte forholde seg til opplysninger som ble gitt av to representanter for rederiet. Det vises ellers til NAD-1981-425 Hålogaland, LB-1997-897 og LB-2001-2660, og det konkluderes med at Bs oppsigelse er ugyldig, eventuelt kan oppsigelsen trekkes tilbake etter re-intregra prinsippet.
Anken må etter dette bli å forkaste.
I avledet anke krever B oppreisningserstatning, idet det hevdes å være grunnlag for dette. B viser i denne forbindelse til reglene i arbeidsmiljøloven og sjømannsloven, som gir hjemmel for å tilkjenne slik erstatning, og han anfører at skadeserstatningsloven § 3 -5 må tolkes i lys av disse bestemmelser.
Lagmannsrettens bemerkninger
Som det fremgår ovenfor, har B krevd dom for at oppsigelsen av 27. august 2009 skal kjennes ugyldig, og han baserer dette på at oppsigelsen er i strid med tre nærmere angitte bestemmelser i avtaleloven. Lagmannsretten finner det, i likhet med tingretten, mest hensiktsmessig å drøfte spørsmålet i forhold til avtaleloven § 36. Bestemmelsen lyder slik:
En avtale kan helt eller delvis settes til side eller endres for så vidt det ville virke urimelig eller være i strid med god forretningsskikk å gjøre den gjeldende. Det samme gjelder ensidig bindende disposisjoner.
Ved avgjørelsen tas hensyn ikke bare til avtalens innhold, partenes stilling og forholdene ved avtalens inngåelse, men også til senere inntrådte forhold og omstendighetene for øvrig.
Reglene i første og annet ledd gjelder tilsvarende når det ville virke urimelig å gjøre gjeldende handelsbruk eller annen kontraktrettslig sedvane.
Det er første og annet ledd som er aktuelle her, og som tingretten peker på, må tema for rimelighetsvurderingen bedømmes med utgangspunkt i situasjonen slik den forelå i det møte som ble holdt på rederikontoret samme dag, med regionsjef D og mannskapsleder C til stede i tillegg til B. Om innkalling til møtet har B forklart, og lagmannsretten legger til grunn, at han ble oppringt på jobb og bedt om å møte fordi det forelå “forhold vedrørende drugtesten” som man ville snakke med ham om. Han fikk ikke opplyst nærmere hva dette gjaldt, men kjørte direkte fra jobb til rederiets kontor og deltok i møtet som nevnt. Her ble resultatet av prøven fremlagt, og etter det B har forklart, fikk han opplyst at det viste “sånn og sånn” promille. Etter det som ellers er fremkommet, må lagmannsretten legge til grunn at resultatet ble presentert for ham i den form at han hadde testet til rundt 0.70 i promille ved jobbstart angjeldende dag.
Det er enighet om at B fikk anledning til å kontakte sin organisasjon, og at han i den anledning ringte til Harald Prytz som er viseformann i Fellesforbundet for Sjøfolk. Etter det lagmannsretten finner å måtte bygge på, brakte han videre de opplysninger han hadde fått om prøveresultatet, slik han hadde oppfattet disse, og på spørsmål fra Prytz opplyste han at han to ganger tidligere hadde fått hjelp fra rederiet i forbindelse med alkoholbruk utenfor tjeneste. Prytz svarte ham da at han hadde “en dårlig sak” og anbefalte ham å si opp selv. Dette meddelte han D og C, hvoretter han skrev under den aktuelle oppsigelse etter at C hadde laget utkast til denne. Han fratrådte deretter samme dag.
Lagmannsretten ser det som tingretten slik at det vil ha vekt ved rimelighetsvurderingen etter avtaleloven § 36 om rederiet hadde tilstrekkelig grunn til å avskjedige B. Det kan i denne forbindelse vises bl.a. til Fougner og Holo: Arbeidsmiljøloven s. 767 der det heter:
“Det er derfor bare i situasjoner hvor arbeidsgiver ikke lovlig kunne oppnå det samme resultat ved oppsigelse etter reglene i [arbeidsmiljøloven] § 15 – 7 at det kan komme på tale å tilsidesette egenoppsigelsen etter reglene i avtaleloven § 36. Slike egenoppsigelser kan under ingen omstendighet være urimelige i avtalelovens forstand dersom arbeidsgiver kunne oppnådd det samme resultat basert på arbeidsmiljølovens oppsigelsesregler. Det er likevel ikke gitt at egenoppsigelsen uten videre skal tilsidesettes som ugyldig i situasjoner hvor det er tvilsomt om arbeidsgiver hadde adgang til å gå til oppsigelse. I slike situasjoner må alle omstendigheter vurderes. Her vil arbeidstakers stilling spille inn, virksomhetens art, den tid arbeidstakeren fikk til å områ seg, spørsmålet om rådgiver har vært benyttet, og endelig må det legges vekt på hvor lang tid det har gått fra egenoppsigelsen til den senere trekkes tilbake.”
De synspunkter som fremkommer her, kan nok legges til grunn et stykke på vei. I nærværende tilfelle må det imidlertid ha vekt at det gikk atskillig tid fra prøven ble tatt og til B ble innkalt. Selv om dette hadde sammenheng med at denne type analyse nødvendigvis vil ta tid, må det være rimelig å kreve at den som innkalles gis nødvendig informasjon om hvorfor han innkalles. I en samlet vurdering må det også ha vekt om han, når han innkalles som gjort i dette tilfellet, er klar over alvoret i saken. Han bør også være klar over at det er tale om et møte der det kan bli aktuelt å drøfte spørsmålet om avskjed.
Etter bevisførselen må lagmannsretten bygge på at B ikke fikk opplyst noe mer enn at det var “forhold” rundt testen man ønsket å snakke om, og det gjaldt altså en test som var gjennomført tre uker tidligere. Det var dertil tale om en test der det ikke var innlysende hvordan resultatet skulle presenteres, noe forklaringen fra de sakkyndige vitner viser. At det kan måles en viss mengde alkohol i urinen, gir således neppe grunnlag for så sikre slutninger omkring alkoholpåvirkning på gitte tidspunkter som rederiets representant(er) ga uttrykk for, og tidspunkt for siste vannlating før prøvetakingen kan også ha betydning her.
Slik lagmannsretten forstår forklaringene fra de sakkyndige vitner, er det ikke åpenbart at det i Bs tilfelle forelå alkoholpåvirkning i blodet da han påbegynte vakten kl 0930 den aktuelle dag. Dette avhenger bl.a. av tidspunkt for siste vannlating som nevnt. Om de funn som ble gjort ville ha gitt B et forklaringsproblem i en avskjedssak fordi verdiene lå så høyt at det kunne indikere et annet alkoholinntak enn han selv erkjenner, er heller ikke avgjørende. Slik lagmannsretten ser det, er det heller ikke avgjørende at bedriften med sitt krav om “nulltoleranse” mener å kunne kreve at måleresultater, også måling av alkohol i urin, ikke under noen omstendigheter skal være positive slik at det kan reageres allerede på grunnlag at det foreligger et positivt måleresultat, uavhengig av de underliggende forhold.
Det som for lagmannsretten står som avgjørende, er at å fratre et arbeidsforhold etter mer enn tjue års tjeneste på et grunnlag som her, fremstår som så dramatisk at det ikke bør herske tvil om at fratreden følger av en grundig og velfundert beslutning, hva enten denne har form av en egenoppsigelse eller en avskjed eller oppsigelse fra bedriftens side. Og selv om en egenoppsigelse kan forskyve tyngdepunktet slik det fremgår av bemerkningene i Fougner og Holo: Arbeidsmiljøloven s. 766 er det ikke slik at en vurdering av oppsigelsens materielle holdbarhet nødvendigvis er avgjørende for om en egenoppsigelse står seg. Her må det ha vekt at en slik oppsigelse bringer arbeidstaker i en annen rettslig posisjon når det gjelder spørsmålet om å få prøvet i ettertid om det var tilstrekkelig grunn til å bringe arbeidsforholdet til opphør. Det er dette som tilsier at en egenoppsigelse etter forholdene kan bli å underkjenne pga mangler eksempelvis ved tilblivelsesmåten, uten at det nødvendigvis er avgjørende om oppsigelse eller avskjed fra bedriftens side ville stått seg.
Lagmannsretten finner det sannsynliggjort at analyseresultatet ble presentert for B på en slik måte at det ga inntrykk av å være mer sikkert enn det faktisk var. Videre er det lagmannsrettens oppfatning at B før møtet burde fått klar beskjed om at det kunne være aktuelt å bringe arbeidsforholdet til opphør. Og endelig: At han etter å ha fått analyseresultatet presentert slik beskrevet ovenfor fikk anledning til å konferere med sin organisasjon, fritar ikke bedriften for det ansvar den hadde for å sikre at den avgjørelse som tas av en arbeidstaker i en situasjon denne er tilstrekkelig gjennomtenkt. Lagmannsretten minner i denne forbindelse om at i et forhold som det foreliggende er det rederiet som er den sterke part og som må forventes å opptre profesjonelt, ut fra dette og fordi det var rederiet som satt med all informasjon før møtet.
Slik lagmannsretten ser det er det et åpent spørsmål om en oppsigelse eller avskjed fra bedriftens side ville vært berettiget. Den usikkerhet som foreligger her, henger i noen grad sammen med at det ikke er opplagt hvilke slutninger som kan trekkes fra et positivt måleresultat av urinprøven kl 1300 til beregning av alkoholpromille i blodet på et tidspunkt som ligger flere timer før dette. Dels henger den sammen med at når et internt regelverk påberopes til støtte for at et positivt måleresultat basert på denne type målinger gir tilstrekkelig grunn til avskjed, er dette i seg selv problematisk. At det knytter seg usikkerhet til om en oppsigelse eller avskjed ville ha vært berettiget, må ha vekt i forhold til vurderingen etter avtaleloven § 36.
Lagmannsretten er kommet til at B ikke er bundet av sin oppsigelse av 27. august 2009, idet det vil være urimelig å gjøre oppsigelsen gjeldende, særlig pga forholdene ved avtalens inngåelse, jf avtaleloven § 36. Avgjørende for lagmannsrettens standpunkt er at, slik lagmannsretten ser det, har resultatet fra testen vært presentert for B på en måte som kunne gi inntrykk for at omregningen var mer selvsagt enn den faktisk var. Videre har lagmannsretten lagt vekt på at selv om B fikk anledning til å konferere med en representant for sin organisasjon, kan det ha hatt betydning for hendelsesforløpet at han ikke fikk klar beskjed før møtet om at det var aktuelt å bringe arbeidsforholdet til opphør pga de “forhold vedrørende drugtesten” som man ønsket å snakke med ham om. Slik sett er det lett å forstå at B kan ha opplevd seg som overrumplet, selv om dette ikke var tilsiktet og selv om bedriftens intensjoner åpenbart var de beste.
Hovedanken blir etter dette å forkaste.
Når det gjelder den avledede anke er lagmannsretten enig med tingretten i at vilkårene for å tilkjenne oppreisningserstatning ikke er oppfylt. Det vises til tingrettens bemerkninger, som tiltres, idet de er dekkende også for lagmannsrettens syn. Etter lagmannsrettens oppfatning gir Bs henvisning til reglene i arbeidsmiljøloven og sjømannsloven om erstatning for ikke-økonomisk tap ikke grunnlag for å vurdere dette spørsmål annerledes.
Også den avledede anke blir etter dette å forkaste.
Sakskostnader
Det følger av ovenstående at ingen av ankene fører fram, og spørsmålet om sakskostnader for lagmannsretten må vurderes etter bestemmelsen i tvisteloven § 20-2 første ledd, idet det ikke er grunn til å fravike hovedregelen der. A AS må etter dette pålegges å erstatte B sakskostnader for denne instans, mens B må pålegges å erstatte rederiets sakskostnader knyttet til den avledede anke. Bs prosessfullmektig har oppgitt sakskostnadene her til kr 82 275, hvorav salær inklusive mva utgjør kr 67 500, mens utgifter til sakkyndig vitne beløper seg til kr 14 775. Rederiets prosessfullmektig har oppgitt sakskostnadene for lagmannsretten til kr 78 902 med tillegg av lagmannsrettens gebyr. I oppgaven inngår kr 70 500 som salær, mens restbeløpet er utgifter til reise m.v.
De oppgitte kostnader finnes rimelige, og oppgavene legges til grunn.
Ingen av partene har fordelt kostnadene mellom hovedanke og motanke, men kostnadene ved den avledede anke antas beskjedne, og settes skjønnsmessig til 10 % av salærkravet.
Sakskostnadene som tilkjennes for lagmannsretten settes skjønnsmessig til kr 74 000 for hovedanken. For den avledede anke settes sakskostnadene skjønnsmessig til kr 7 890.
Tingrettens avgjørelse vedrørende sakskostnader finnes det ikke grunn til å endre.
************
Lagmannsrettens dom er enstemmig.
DOMSSLUTNING
I hovedanken:
1.   Anken forkastes.
2.   I sakskostnader betaler A AS til B kr 74 000 – syttifiretusen – innen to – 2 – uker fra dommen er forkynt.
I den avledede anke:
1.   Anken forkastes.
2.   I sakskostnader betaler B til A AS kr 7 890 – sjutusenåttehundreognitti – innen to – 2 – uker fra dommen er forkynt.

Gulating lagmannsrett – dom. Kontraktsforhold. Lov om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer.

2011-05-06. LG-2010-192171. Gulating lagmannsrett – dom.
Kilde: Rettsavgjørelser/02Lagmannsrettene
Gyldendal Rettsdata www.rettsdata.no Skrevet ut 31.05.2011 2011-05-06. LG-2010-192171. Gulating lagmannsrett – dom.
2011-05-09
Stikkord: Kontraktsforhold. Lov om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer. (Avtaleloven – avtl.).
Sammendrag: Arbeidsforhold: Arbeidstaker sa opp etter å ha vært foreholdt et resultat av urinprøvetest som kunne tyde på alkoholpåvirkning. Han fikk medhold i at han ikke var bundet av oppsigelsen, jf avtaleloven § 36.
Avsagt: 06.05.2011
Saksnr.: 10-192171ASD-GULA/AVD2
[Saksgang: TBBYR-2010-022194, LG-2010-192171.]
Dommer: Lagdommer: Arne Fanebust. Kst. lagdommer: Erling Johannes Husabø. Lagdommer: Haakon Meyer.
I Anke
Ankende part: A AS (Advokat Kate Torunn Hidle)
Ankemotpart: B (Advokat Per Magnus Falnes)
II Avledet anke
Ankemotpart: B (Advokat Per Magnus Falnes)
Ankende part: A AS (Advokat Kate Torunn Hidle)

Innledning
Saken gjelder spørsmål om gyldighet av oppsigelse fra arbeidstakers side.
B ble ansatt i nåværende A AS i 1987, og fra 1. mai 2000 har han vært ansatt som matros og billettør i rederiet. Han ble kontaktet av arbeidsgiver over telefon på sin fridag 3. august 2009 med spørsmål om han kunne påta seg ekstraarbeid på MS X den påfølgende dag, og dette sa ha seg villig til. Han møtte på jobb rundt kl 0800, en og en halv times tid før han påbegynte vakten. Da han kom om bord, ble han orientert om at det ville bli foretatt rutinemessig rusmiddeltest av ham og det øvrige mannskap samme dag.
B avga blåseprøve og urinprøve kl 1300 den 4. august. Blåseprøven var negativ.
Tre uker senere, 26. august 2009, ringte mannskapsleder C til B og ba ham møte på rederikontoret neste dag pga “forhold vedrørende drugtesten”. På møtet deltok, foruten C og B, regionsjef D, og B ble gjort kjent med at han hadde testet positivt på urinprøven mht alkohol. Han ble forevist analyseresultatet, som viste 0.35 mg/100 ml alkohol i urinen. B ble gitt valget mellom å si opp selv eller bli gitt avskjed, og han valgte å si opp sin stilling med øyeblikkelig virkning. Han har senere saksøkt rederiet for Bergen tingrett med krav om dom for at oppsigelsen er ugyldig som viljeserklæring. Tingretten avsa dom 29. september 2010 med slik slutning:
1.   Bs oppsigelse av 27.08.2009 er ugyldig. B gjeninnsettes i stillingen hos A AS .
2.   Innen 2 – to – uker fra forkynnelse av denne dom tilpliktes A AS å betale erstatning for tapt arbeidsinntekt med kr. 450.000,- kronerfirehundreogfemtitusen-.
3.   A AS plikter å erstatte B tapt arbeidsinntekt pr. måned med kr. 45.000,- kronerførtifemtusen fra og med 1. oktober 2010 til gjeninnsettelse.
4.   Oppreisningserstatning tilkjennes ikke.
5.   Innen 2 – to – uker fra forkynnelse av denne dom tilplikte A AS å betale i sakskostnader til B kr. 87.945,–kroneråttisjutusennihundreogførtifem.
Om saksforholdet ellers, og hva partene anførte for tingretten, vises til tingrettens dom.
Rederiet har anket dommen, idet det anføres at tingretten har vurdert bevisene feil og at det også foreligger feil ved tingrettens lovanvendelse. B har levert tilsvar og avledet anke, idet det anføres at han også skulle vært tilkjent oppreisningserstatning. Ankeforhandling er holdt i Bergen tinghus 28. april 2011. Her møtte B, og for rederiet møtte sikkerhetsdirektør E. I tillegg møtte Leif Vervik fra Fellesforbundet for Sjøfolk, som har erklært partshjelp slik forbundet gjorde også for tingretten. E og B ga forklaring og det ble avhørt fem vitner. To av disse, begge sakkyndige vitner, var nye for lagmannsretten. Dokumentasjon under ankeforhandlingen ble foretatt slik rettsboken viser.
Partenes påstander, og påstandsgrunnlagene i hovedtrekk
A AS har for lagmannsretten lagt ned slik påstand:
I hovedanken:
1.   Oppsigelsen datert 27.08.09 er en gyldig viljeserklæring.
2.   A AS frifinnes i kravene om erstatning.
3.   A AS tilkjennes sakens omkostninger.
I den avledede anke:
1.   Avledet anke forkastes.
2.   A AS tilkjennes sakens omkostninger.
Slik denne side ser det, må det legges til grunn at når B har sagt opp selv, er han bundet av dette, siden det ikke er tvilsomt at rederiet ellers ville sagt ham opp eller gitt ham avskjed. Det vises til Fougner og Holo: Arbeidsmiljøloven s. 766, og slik rederiet ser det, er det heller ikke tvilsomt at det interne regelverk hjemlet avskjed i et tilfelle som dette. Det er tale om et strengt regime, men slik må det være, hensett til den sikkerhetsrisiko det ville innebære om noen av mannskapet skulle være alkoholpåvirket i tjenesten. Reglene ble innført i 2001, og alle som arbeider i rederiet er klar over at det praktiseres nulltoleranse i forhold til rusmidler. Videre er alle klar over at rederiet ikke aksepterer positive måleresultater, hva enten disse fremkommer gjennom utåndingsprøver eller på annen måte.
Alle medarbeidere er også kjent med konsekvensene dersom regelverket blir overtrådt.
Det minnes ellers om at grunnvilkåret for avskjed etter sjømannsloven § 15 punkt 1 c er at det foreligger “grov” tjenesteforsømmelse. Dette vilkåret kan foreligge også der det er tale om enkeltstående overtredelser slik tilfellet er her. Det vises for så vidt til Rt-1992-1573, jf også utrykt dom av Stavanger tingrett 21. mars 2011, som gjaldt et saksforhold som er parallelt med nærværende sak. Når det gjelder “omregning” av måleresultater, vises det til dansk Kendelse i Faglig Voldgift 23. februar 2000, og for øvrig vises til dansk Højesterets dom av 4. juni 2003. Disse avgjørelsene må ha direkte overføringsverdi til norske forhold.
De testmetoder som ble benyttet i dette tilfellet, har vært brukt også i Norge, og er basert på avtaler med den enkelte medarbeider, i form av et generelt samtykke og et samtykke som gis i forbindelse med den enkelte kontroll. Alle de krav som stilles i forbindelse med denne type kontroller er oppfylt, og når det ble funnet spor av alkohol i Bs urin, var dette i strid med rederiets regelverk. De opplysninger B ga om sitt alkoholinntak, var ikke i samsvar med de resultater som fremkom av målingene, idet disse tilsa enten at det var tale om et stort alkoholinntak den foregående dagen eller alkoholinntak over lengre tid.
Når B sa opp og må anses bundet av sin oppsigelse, er dette ikke urimelig. Her må det således ha vekt at han har erkjent at han har et alkoholproblem, og at han har fått hjelp av rederiet to ganger tidligere for å løse dette. Det har rett nok vært tale om alkoholbruk på fritiden, men i alle fall i ett av tilfellene har det vært på det rene at forholdet kunne få betydning også i tjenesten. Det bestrides ellers at bedriftens regelverk er så strengt at det er i strid med preseptorisk lov (sjømannsloven) og vises i denne forbindelse til Rt-1992-1573.
Rederiet fremholder ellers at sjømannsloven ikke stiller krav om at forholdene skal drøftes med arbeidstaker før det eventuelt reageres med avskjed. Videre fremholdes det at det møte som resulterte i at B sa opp, foregikk i en fordragelig tone og at B fikk anledning til å konsultere sin organisasjon før han meddelte sin oppsigelse. Da han gjorde dette, hadde han analyseresultatet tilgjengelig, og han ville fått betenkningstid dersom han hadde bedt om dette. Det er i det hele, slik rederiet ser det, intet som skulle tilsi at oppsigelsen kan kjennes ugyldig, og det legges ned påstand i hovedanken i samsvar med dette.
Når det gjelder den avledede anke, med krav om oppreisning, vises det til at det ikke er hjemmel for å tilkjenne slik erstatning etter skadeserstatningsloven § 3 – 5. Denne krever grov uaktsomhet, og dette foreligger ikke her. Den avledede anke må etter dette forkastes.
B har for lagmannretten lagt ned slik påstand:
I hovedanken:
1.   Anken forkastes.
2.   B og Fellesforbundet for Sjøfolk tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten.
I avledet anke:
1.   Som tillegg til tingrettens domsslutning dømmes A AS til å betale til B oppreisningserstatning etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 100 000.
2.   B og Fellesforbundet for Sjøfolk tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten.
Fra denne side anføres det at Bs oppsigelse er ugyldig etter avtaleloven §§ 33, 36 og 39. Bestemmelsene henger nær sammen og må ses i sammenheng med bestemmelsene i sjømannsloven om oppsigelse og avskjed og de tilsvarende regler i arbeidsmiljøloven. Bruk av rusmiddeltester i arbeidsforhold reiser spesielle problemstillinger og må strengt reguleres, men B har for sitt vedkommende ingen problemer med de prinsipielle sider av regelverket her. Han har heller ingen problemer med å akseptere at selskapet praktiserer en nulltoleranse i forhold til alkohol og andre rusmidler. Han har forholdt seg adekvat til det varsel han fikk om test den aktuelle dag, men når det gjelder interne instruksregler om konsekvensene av at en test er positiv, må det kunne kreves at dette er klart regulert og at reguleringen fremstår som rimelig og enkel å innrette seg etter. Dette er ikke tilfellet her.
Konkret vises det til at B sa opp i et møte der alle de tilstedeværende baserte seg på at han kunne ha fått avskjed. Dette er en alvorlig reaksjon, særlig fordi han hadde lang tids tjeneste i rederiet, jf sjømannsloven § 15 punkt 1 d og Rt-1992-1573. B baserte seg på rederiets vurderinger, men det har vist seg at omregningen fra det aktuelle måleresultat til alkoholpromille ikke er entydig. Rederiets instruksverk om “nulltoleranse” er heller ikke klart, og B var ikke i tjeneste da han drakk alkohol og før han gikk på vakt. Instruksverket praktiseres også tilfeldig, og kan ikke sette sjømannslovens regler til side.
B fremholder ellers at den målemetode som er benyttet, ikke har vært brukt i Norge for å måle alkoholpåvirkning, og at den er brukt i andre land, ikke er avgjørende. Slik denne side ser det har rederiet gitt ham et ultimatum basert på et sviktende bevisgrunnlag. Det må være uten betydning at han har fulgt et råd fra sin organisasjon når også dette er basert på den misforståelse rederiet har skapt omkring tolking av måleresultatet. Det minnes særskilt om at dersom det skal kunne bygges på arbeidstakers egen oppsigelse i et tilfelle som dette, må den beslutning arbeidstaker har tatt, være basert på tilfredsstillende forhåndsinformasjon. Beslutningen må heller ikke være resultat av en overrumpling fra arbeidsgivers side, som her, der B møtte alene på rederiets kontor og måtte forholde seg til opplysninger som ble gitt av to representanter for rederiet. Det vises ellers til NAD-1981-425 Hålogaland, LB-1997-897 og LB-2001-2660, og det konkluderes med at Bs oppsigelse er ugyldig, eventuelt kan oppsigelsen trekkes tilbake etter re-intregra prinsippet.
Anken må etter dette bli å forkaste.
I avledet anke krever B oppreisningserstatning, idet det hevdes å være grunnlag for dette. B viser i denne forbindelse til reglene i arbeidsmiljøloven og sjømannsloven, som gir hjemmel for å tilkjenne slik erstatning, og han anfører at skadeserstatningsloven § 3 -5 må tolkes i lys av disse bestemmelser.
Lagmannsrettens bemerkninger
Som det fremgår ovenfor, har B krevd dom for at oppsigelsen av 27. august 2009 skal kjennes ugyldig, og han baserer dette på at oppsigelsen er i strid med tre nærmere angitte bestemmelser i avtaleloven. Lagmannsretten finner det, i likhet med tingretten, mest hensiktsmessig å drøfte spørsmålet i forhold til avtaleloven § 36. Bestemmelsen lyder slik:
En avtale kan helt eller delvis settes til side eller endres for så vidt det ville virke urimelig eller være i strid med god forretningsskikk å gjøre den gjeldende. Det samme gjelder ensidig bindende disposisjoner.
Ved avgjørelsen tas hensyn ikke bare til avtalens innhold, partenes stilling og forholdene ved avtalens inngåelse, men også til senere inntrådte forhold og omstendighetene for øvrig.
Reglene i første og annet ledd gjelder tilsvarende når det ville virke urimelig å gjøre gjeldende handelsbruk eller annen kontraktrettslig sedvane.
Det er første og annet ledd som er aktuelle her, og som tingretten peker på, må tema for rimelighetsvurderingen bedømmes med utgangspunkt i situasjonen slik den forelå i det møte som ble holdt på rederikontoret samme dag, med regionsjef D og mannskapsleder C til stede i tillegg til B. Om innkalling til møtet har B forklart, og lagmannsretten legger til grunn, at han ble oppringt på jobb og bedt om å møte fordi det forelå “forhold vedrørende drugtesten” som man ville snakke med ham om. Han fikk ikke opplyst nærmere hva dette gjaldt, men kjørte direkte fra jobb til rederiets kontor og deltok i møtet som nevnt. Her ble resultatet av prøven fremlagt, og etter det B har forklart, fikk han opplyst at det viste “sånn og sånn” promille. Etter det som ellers er fremkommet, må lagmannsretten legge til grunn at resultatet ble presentert for ham i den form at han hadde testet til rundt 0.70 i promille ved jobbstart angjeldende dag.
Det er enighet om at B fikk anledning til å kontakte sin organisasjon, og at han i den anledning ringte til Harald Prytz som er viseformann i Fellesforbundet for Sjøfolk. Etter det lagmannsretten finner å måtte bygge på, brakte han videre de opplysninger han hadde fått om prøveresultatet, slik han hadde oppfattet disse, og på spørsmål fra Prytz opplyste han at han to ganger tidligere hadde fått hjelp fra rederiet i forbindelse med alkoholbruk utenfor tjeneste. Prytz svarte ham da at han hadde “en dårlig sak” og anbefalte ham å si opp selv. Dette meddelte han D og C, hvoretter han skrev under den aktuelle oppsigelse etter at C hadde laget utkast til denne. Han fratrådte deretter samme dag.
Lagmannsretten ser det som tingretten slik at det vil ha vekt ved rimelighetsvurderingen etter avtaleloven § 36 om rederiet hadde tilstrekkelig grunn til å avskjedige B. Det kan i denne forbindelse vises bl.a. til Fougner og Holo: Arbeidsmiljøloven s. 767 der det heter:
“Det er derfor bare i situasjoner hvor arbeidsgiver ikke lovlig kunne oppnå det samme resultat ved oppsigelse etter reglene i [arbeidsmiljøloven] § 15 – 7 at det kan komme på tale å tilsidesette egenoppsigelsen etter reglene i avtaleloven § 36. Slike egenoppsigelser kan under ingen omstendighet være urimelige i avtalelovens forstand dersom arbeidsgiver kunne oppnådd det samme resultat basert på arbeidsmiljølovens oppsigelsesregler. Det er likevel ikke gitt at egenoppsigelsen uten videre skal tilsidesettes som ugyldig i situasjoner hvor det er tvilsomt om arbeidsgiver hadde adgang til å gå til oppsigelse. I slike situasjoner må alle omstendigheter vurderes. Her vil arbeidstakers stilling spille inn, virksomhetens art, den tid arbeidstakeren fikk til å områ seg, spørsmålet om rådgiver har vært benyttet, og endelig må det legges vekt på hvor lang tid det har gått fra egenoppsigelsen til den senere trekkes tilbake.”
De synspunkter som fremkommer her, kan nok legges til grunn et stykke på vei. I nærværende tilfelle må det imidlertid ha vekt at det gikk atskillig tid fra prøven ble tatt og til B ble innkalt. Selv om dette hadde sammenheng med at denne type analyse nødvendigvis vil ta tid, må det være rimelig å kreve at den som innkalles gis nødvendig informasjon om hvorfor han innkalles. I en samlet vurdering må det også ha vekt om han, når han innkalles som gjort i dette tilfellet, er klar over alvoret i saken. Han bør også være klar over at det er tale om et møte der det kan bli aktuelt å drøfte spørsmålet om avskjed.
Etter bevisførselen må lagmannsretten bygge på at B ikke fikk opplyst noe mer enn at det var “forhold” rundt testen man ønsket å snakke om, og det gjaldt altså en test som var gjennomført tre uker tidligere. Det var dertil tale om en test der det ikke var innlysende hvordan resultatet skulle presenteres, noe forklaringen fra de sakkyndige vitner viser. At det kan måles en viss mengde alkohol i urinen, gir således neppe grunnlag for så sikre slutninger omkring alkoholpåvirkning på gitte tidspunkter som rederiets representant(er) ga uttrykk for, og tidspunkt for siste vannlating før prøvetakingen kan også ha betydning her.
Slik lagmannsretten forstår forklaringene fra de sakkyndige vitner, er det ikke åpenbart at det i Bs tilfelle forelå alkoholpåvirkning i blodet da han påbegynte vakten kl 0930 den aktuelle dag. Dette avhenger bl.a. av tidspunkt for siste vannlating som nevnt. Om de funn som ble gjort ville ha gitt B et forklaringsproblem i en avskjedssak fordi verdiene lå så høyt at det kunne indikere et annet alkoholinntak enn han selv erkjenner, er heller ikke avgjørende. Slik lagmannsretten ser det, er det heller ikke avgjørende at bedriften med sitt krav om “nulltoleranse” mener å kunne kreve at måleresultater, også måling av alkohol i urin, ikke under noen omstendigheter skal være positive slik at det kan reageres allerede på grunnlag at det foreligger et positivt måleresultat, uavhengig av de underliggende forhold.
Det som for lagmannsretten står som avgjørende, er at å fratre et arbeidsforhold etter mer enn tjue års tjeneste på et grunnlag som her, fremstår som så dramatisk at det ikke bør herske tvil om at fratreden følger av en grundig og velfundert beslutning, hva enten denne har form av en egenoppsigelse eller en avskjed eller oppsigelse fra bedriftens side. Og selv om en egenoppsigelse kan forskyve tyngdepunktet slik det fremgår av bemerkningene i Fougner og Holo: Arbeidsmiljøloven s. 766 er det ikke slik at en vurdering av oppsigelsens materielle holdbarhet nødvendigvis er avgjørende for om en egenoppsigelse står seg. Her må det ha vekt at en slik oppsigelse bringer arbeidstaker i en annen rettslig posisjon når det gjelder spørsmålet om å få prøvet i ettertid om det var tilstrekkelig grunn til å bringe arbeidsforholdet til opphør. Det er dette som tilsier at en egenoppsigelse etter forholdene kan bli å underkjenne pga mangler eksempelvis ved tilblivelsesmåten, uten at det nødvendigvis er avgjørende om oppsigelse eller avskjed fra bedriftens side ville stått seg.
Lagmannsretten finner det sannsynliggjort at analyseresultatet ble presentert for B på en slik måte at det ga inntrykk av å være mer sikkert enn det faktisk var. Videre er det lagmannsrettens oppfatning at B før møtet burde fått klar beskjed om at det kunne være aktuelt å bringe arbeidsforholdet til opphør. Og endelig: At han etter å ha fått analyseresultatet presentert slik beskrevet ovenfor fikk anledning til å konferere med sin organisasjon, fritar ikke bedriften for det ansvar den hadde for å sikre at den avgjørelse som tas av en arbeidstaker i en situasjon denne er tilstrekkelig gjennomtenkt. Lagmannsretten minner i denne forbindelse om at i et forhold som det foreliggende er det rederiet som er den sterke part og som må forventes å opptre profesjonelt, ut fra dette og fordi det var rederiet som satt med all informasjon før møtet.
Slik lagmannsretten ser det er det et åpent spørsmål om en oppsigelse eller avskjed fra bedriftens side ville vært berettiget. Den usikkerhet som foreligger her, henger i noen grad sammen med at det ikke er opplagt hvilke slutninger som kan trekkes fra et positivt måleresultat av urinprøven kl 1300 til beregning av alkoholpromille i blodet på et tidspunkt som ligger flere timer før dette. Dels henger den sammen med at når et internt regelverk påberopes til støtte for at et positivt måleresultat basert på denne type målinger gir tilstrekkelig grunn til avskjed, er dette i seg selv problematisk. At det knytter seg usikkerhet til om en oppsigelse eller avskjed ville ha vært berettiget, må ha vekt i forhold til vurderingen etter avtaleloven § 36.
Lagmannsretten er kommet til at B ikke er bundet av sin oppsigelse av 27. august 2009, idet det vil være urimelig å gjøre oppsigelsen gjeldende, særlig pga forholdene ved avtalens inngåelse, jf avtaleloven § 36. Avgjørende for lagmannsrettens standpunkt er at, slik lagmannsretten ser det, har resultatet fra testen vært presentert for B på en måte som kunne gi inntrykk for at omregningen var mer selvsagt enn den faktisk var. Videre har lagmannsretten lagt vekt på at selv om B fikk anledning til å konferere med en representant for sin organisasjon, kan det ha hatt betydning for hendelsesforløpet at han ikke fikk klar beskjed før møtet om at det var aktuelt å bringe arbeidsforholdet til opphør pga de “forhold vedrørende drugtesten” som man ønsket å snakke med ham om. Slik sett er det lett å forstå at B kan ha opplevd seg som overrumplet, selv om dette ikke var tilsiktet og selv om bedriftens intensjoner åpenbart var de beste.
Hovedanken blir etter dette å forkaste.
Når det gjelder den avledede anke er lagmannsretten enig med tingretten i at vilkårene for å tilkjenne oppreisningserstatning ikke er oppfylt. Det vises til tingrettens bemerkninger, som tiltres, idet de er dekkende også for lagmannsrettens syn. Etter lagmannsrettens oppfatning gir Bs henvisning til reglene i arbeidsmiljøloven og sjømannsloven om erstatning for ikke-økonomisk tap ikke grunnlag for å vurdere dette spørsmål annerledes.
Også den avledede anke blir etter dette å forkaste.
Sakskostnader
Det følger av ovenstående at ingen av ankene fører fram, og spørsmålet om sakskostnader for lagmannsretten må vurderes etter bestemmelsen i tvisteloven § 20-2 første ledd, idet det ikke er grunn til å fravike hovedregelen der. A AS må etter dette pålegges å erstatte B sakskostnader for denne instans, mens B må pålegges å erstatte rederiets sakskostnader knyttet til den avledede anke. Bs prosessfullmektig har oppgitt sakskostnadene her til kr 82 275, hvorav salær inklusive mva utgjør kr 67 500, mens utgifter til sakkyndig vitne beløper seg til kr 14 775. Rederiets prosessfullmektig har oppgitt sakskostnadene for lagmannsretten til kr 78 902 med tillegg av lagmannsrettens gebyr. I oppgaven inngår kr 70 500 som salær, mens restbeløpet er utgifter til reise m.v.
De oppgitte kostnader finnes rimelige, og oppgavene legges til grunn.
Ingen av partene har fordelt kostnadene mellom hovedanke og motanke, men kostnadene ved den avledede anke antas beskjedne, og settes skjønnsmessig til 10 % av salærkravet.
Sakskostnadene som tilkjennes for lagmannsretten settes skjønnsmessig til kr 74 000 for hovedanken. For den avledede anke settes sakskostnadene skjønnsmessig til kr 7 890.
Tingrettens avgjørelse vedrørende sakskostnader finnes det ikke grunn til å endre.
************
Lagmannsrettens dom er enstemmig.
DOMSSLUTNING
I hovedanken:
1.   Anken forkastes.
2.   I sakskostnader betaler A AS til B kr 74 000 – syttifiretusen – innen to – 2 – uker fra dommen er forkynt.
I den avledede anke:
1.   Anken forkastes.
2.   I sakskostnader betaler B til A AS kr 7 890 – sjutusenåttehundreognitti – innen to – 2 – uker fra dommen er forkynt.