AP vil bestemme hvilke fagforeninger som har livets rett.

Den 6. desember 2011, hadde vi rettssak mot Finansdepartementet i Oslo tingrett. Departementet stilte med tre personer for å forsvare Skattelovens bestemmelse som sier at medlemmer av uavhengige fagforeninger etablert etter 1. juli 1977 og som ikke er med i en hovedsammenslutning (LO, YS…), ikke kan trekke fra fagforeningskontingenten på skatten. En ordning som ble innført i 1977 for å få lønnsoppgjøret, det året i havn.

Det underlige var at Regjeringsadvokaten Goud Helge Homme Fjellheim innrømte at bakgrunnen for regelen var å unngå etablering av nye fagforeninger. Dette kunne jo medføre at AP og LO mistet kontrollen.

Problemet med Regjeringsadvokatens argumentasjon er at han synes å ha glemt at de arbeids- og menneskerettighetskonvensjonene Norge har tiltrådt, forbyr enhver statlig innblanding i organisasjonsfriheten. Med andre ord; Staten kan ikke skatte favorisere de fagforeninger AP samarbeider med, og nekte fradrag til medlemmene av uavhengige fagforbund. Dette er både et utidig inngrep i organisasjonsfriheten og ikke minst – en usaklig forskjellsforhandling av fagforbundene.

Regjeringsadvokaten ga uttrykk for at dersom Fellesforbundet for sjøfolk ble innvilget dispensasjon, slik det er anledning til i skatteloven, ville dette føre til anarki. Tenk om FFFS hadde andre prioriteringer enn for eksempel LO og Sjømannsforbundet og kanskje ville slåss for bedre vilkår til sine medlemmer, da ville det bli vanskelig å få lønnsoppgjørene i havn, og dette mente Regjeringsadvokaten kunne være både lønnsdrivende og skape uorden i rekkene.

Dette ville man selvfølgelig stanse og derfor viste Regjeringsadvokaten til flere dommer fra EMD. Problemet var at det han viste til var enkelte utvalgte premisser i dommene, ikke til selve slutningen eller dommen. Vår advokat måtte derfor gjentatte ganger be Regjeringsadvokaten lese opp de viktige premissene og fortelle at domsresultatet faktisk var i vår favør.

Det merkeligste argumentet til Regjeringsadvokaten var at fradragsbeløpet er så lite at forskjellsbehandlingen ikke kan være i strid med organisasjonsfriheten. Han glemte da at Høyesterett tidligere har uttalt at beløpets størrelse er irrelevant i forhold til prinsipielle spørsmål.

Heldigvis ble retten administrert av en oppegående dommer som stilte både intelligente og relevante spørsmål, til begge parter. Hun ville, så det ut til, ha best mulig kunnskap om sakens fakta før hun felte en dom. Det er en trygghet og vi venter i skrivende stund spent på resultatet.
LRV.

AP vil bestemme hvilke fagforeninger som har livets rett.

Den 6. desember 2011, hadde vi rettssak mot Finansdepartementet i Oslo tingrett. Departementet stilte med tre personer for å forsvare Skattelovens bestemmelse som sier at medlemmer av uavhengige fagforeninger etablert etter 1. juli 1977 og som ikke er med i en hovedsammenslutning (LO, YS…), ikke kan trekke fra fagforeningskontingenten på skatten. En ordning som ble innført i 1977 for å få lønnsoppgjøret, det året i havn.

Det underlige var at Regjeringsadvokaten Goud Helge Homme Fjellheim innrømte at bakgrunnen for regelen var å unngå etablering av nye fagforeninger. Dette kunne jo medføre at AP og LO mistet kontrollen.

Problemet med Regjeringsadvokatens argumentasjon er at han synes å ha glemt at de arbeids- og menneskerettighetskonvensjonene Norge har tiltrådt, forbyr enhver statlig innblanding i organisasjonsfriheten. Med andre ord; Staten kan ikke skatte favorisere de fagforeninger AP samarbeider med, og nekte fradrag til medlemmene av uavhengige fagforbund. Dette er både et utidig inngrep i organisasjonsfriheten og ikke minst – en usaklig forskjellsforhandling av fagforbundene.

Regjeringsadvokaten ga uttrykk for at dersom Fellesforbundet for sjøfolk ble innvilget dispensasjon, slik det er anledning til i skatteloven, ville dette føre til anarki. Tenk om FFFS hadde andre prioriteringer enn for eksempel LO og Sjømannsforbundet og kanskje ville slåss for bedre vilkår til sine medlemmer, da ville det bli vanskelig å få lønnsoppgjørene i havn, og dette mente Regjeringsadvokaten kunne være både lønnsdrivende og skape uorden i rekkene.

Dette ville man selvfølgelig stanse og derfor viste Regjeringsadvokaten til flere dommer fra EMD. Problemet var at det han viste til var enkelte utvalgte premisser i dommene, ikke til selve slutningen eller dommen. Vår advokat måtte derfor gjentatte ganger be Regjeringsadvokaten lese opp de viktige premissene og fortelle at domsresultatet faktisk var i vår favør.

Det merkeligste argumentet til Regjeringsadvokaten var at fradragsbeløpet er så lite at forskjellsbehandlingen ikke kan være i strid med organisasjonsfriheten. Han glemte da at Høyesterett tidligere har uttalt at beløpets størrelse er irrelevant i forhold til prinsipielle spørsmål.

Heldigvis ble retten administrert av en oppegående dommer som stilte både intelligente og relevante spørsmål, til begge parter. Hun ville, så det ut til, ha best mulig kunnskap om sakens fakta før hun felte en dom. Det er en trygghet og vi venter i skrivende stund spent på resultatet.
LRV.

Comments are closed.